Sammendrag

I 2022 viste Nasjonalmuseet støtte til den globale motstanden mot Russlands fullskalainvasjon ved å projisere et stort ukrainsk flagg på museumsfasaden. To år senere ville likevel ikke museet gjenta den samme gesten ovenfor Gaza, som siden Hamas’ terrorangrep 7. oktober 2023 hadde vært (og fortsatt er) under pågående militære angrep fra Israel med store sivile tap og lidelser.

Som svar på en kritikk i Aftenposten, skrev Nasjonalmuseet at museet skal være en arena for kunst, ikke for politiske ytringer. Kanskje var denne uttalelsen litt uheldig da Nasjonalmuseet året etter stilte ut verket Mourning Carpet (After the Ma’a lot School Massacre) av den israelske kunstneren Noa Eshkol (1924–2007). Som det eneste utenlandske bidraget i en utstilling om politisk og aktivistisk kunst, viste verket til sorgen etter det DFLP*-utførte terrorangrepet på en israelsk skole i 1974. Flere tolket kurateringen av Eshkols verk som en støtte til Israel.

Igjen måtte derfor Nasjonalmuseet svare på kritikk, som nå også omfattet en ‘sitt-ned-aksjon’ i utstillingsrommet. Denne gangen framhevet museets direktør viktigheten av kunstens ytringsrom og at museet skal være et sted for alle.

Nasjonalmuseets ulike behandling av krisesituasjoner som opptar lokalsamfunnet demonstrerer hvor vanskelig det er å opprettholde ideen om museet som en ‘nøytral’ arena. Samtidig er det nettopp ideen om nøytralitet Nasjonalmuseet synes å forfekte i sine uttalelser.    

I mitt bidrag til Beredskapsseminaret, diskuterer jeg museets rolle som samfunnsaktør. Som et motsvar til antagelser eller mål om ‘museumsnøytralitet’, trekker jeg frem kulturlivet i Tromsøs markering av 25 år som vennskapsby med Gaza i 2026, der Nordnorsk Kunstmuseum med andre lokale aktører gikk sammen for å løfte frem og styrke båndene til Gaza. Nordnorsk kunstmuseum bidro i denne sammenheng med to utstillinger – Mother Dough og Folkeskikk – der palestinsk kunst og aktivisme var godt representert. Mens dette initiativet var et tydelig eksempel på noe ganske annet enn ‘museumsnøytralitet’, hvordan ble markeringen, spesielt utstillingene, mottatt av lokalsamfunnet? I presentasjonen min diskuterer jeg også hvordan det felles initiativet museet deltok i kan forstås som samfunnsberedskap.

*Democratic Front for the Liberation of Palestine